Visa «Det er det vi venter» på ble sunget av Leif Juster på Edderkoppens høstrevy «Det går -» i 1944. Visa ble skrevet av Sverre Bævre. Motivmessig var visa en bekrivelse av en krigshverdag preget av rasjonering. Underliggende lå visas mange spørsmål om hva det er vi går og venter på? Svaret på dette var freden. Hos sensuren kunne det oppfattes som en tysk fred, mens forfatter, Juster og publikum i salen var av en annen oppfatning. Visa ble et eksempel på hvordan ønske om en alliert fred ble spilt for åpen scene fra 1944 til freden kom i 1945.
Tekst:
Dystre klagetoner over små rasjoner
kvoter, kort og køer overalt.
Det er vi nå blitt temmelig lei, ærlig talt.
Men det kommer nok en dag igjen,
da vi atter får den glede:
Å se vår slakter og vår tobakksmann,
som sant å si er blitt en ren tyrann,
igjen står bukkende bak disken – Å,
det er dét vi går og venter på!
Å kunne få et bord i Bristol Grill,
og si til kelner’n: Hør nå, vær så snill
og sett opp tempen i pedalene
og bring en pjolter til.
Slippe under disken-salg og svartebørstrafikk,
aldri mer bli trampet ned på siste Frognertrikk.
Men sitte i en bil, du store min,
og atter kjenne duften av bensin!
Det er det sikkert flere enn meg
som nå går rundt og venter på.
Ja, det er en del vi må gå rundt og vente på.
Men si meg, hjelper det å klage, hva?
Det blir da ikke bedre for det, langt i fra!
Men det kommer nok en dag igjen
da vi atter får den glede:
Å kunne slå oss både gul og blå
fordi vi altså har det hell å trå
i et bananskall fra Jamaica – Å,
det er dét vi går og venter på!
Når alle ting igjen kan selges fritt,
og spekulantene har spilt falitt,
så folk igjen har lært å se forskjell
på sitt og ditt og mitt.
Det kommer vel en dag da alle våpen legges ned.
Tenk, å kunne storme ut og rope: Det er fred!
Og kaste alt som heter blending vekk,
og lufte ut og sette gjennemtrekk,
og så ta fatt med fred i hjertet! – Å,
det er det vi venter på!