Johan Gundersen (1921-1968)

Gundersen (elev på OHG fra 1939) meldte seg inn i Nasjonal Samling sitt ungdomslag (N.S.U.F) i 1937. Selv begrunnet han sin innmelding med partiets kamp mot bolsjevismen og ønsket om å få på plass et effektivt forsvar. Gundersen var mot demokratiet som styreform, og mente det splittet nasjonen i grupper som kjempet mot hverandre. Gundersen ville heller ha en enhetlig førerstat, et diktatur som fikk fortgang i utviklingen. Slik kunne folket stå samlet mot den største motstanderen, nemlig bolsjevismen i Sovjetunionen. Når de vestlige demokratiene i Storbritannia og USA slo seg sammen med kommunistene i øst for å slå nazistene, ble han bare enda mer oppsatt på å støtte Tysklands sak. I 1941 meldte han seg til fronttjeneste ved Ukrainafronten. Tilbake i Norge i 1942 gikk han inn som politikonstabel i Statspolitiet i Oslo, en norsk utgave av det tyske Gestapo. I 1943 meldte han seg på nytt til fronttjeneste i Den norske skijegerbataljonen i Finland. Der ble han tildelt jernkorset av 2. klasse for utvist tapperhet.

Johan Gundersen ble i 1946 dømt etter landssvikanordningen til seks års tvangsarbeid, tap av stemmerett i 10 år og betaling av 13 000 kr. Beløpet ble beregnet ut fra hans inntekt som statspolitikonstabel og frontkjemper.

Gundersen ble i rettsaken sett på som en overbevist nazist. Hans valg under okkupasjonen av å bli medlem av Hirden, frontkjemper og statspolitikonstabel ble av retten sett på som bevisste valg av en utdannet mann. I formildende retning ble det tatt hensyn til at han meldte seg inn i ung alder. I sin egen forklaring nevnte Gundersen at han selv begynte å tvile på tysk seier i 1943, og at han prøvde å sette seg i forbindelse med motstandsbevegelsen. Han påpekte også at han var og ble en nasjonalsosialist, men var usikker på om Tysklands okkupasjon tjente Norges interesser på det tidspunktet. Forklaringen hans hadde flere brister, og retten valgte å i liten grad tro på hans forklaring.

I tiden etter rettsaken og fengslingen slet Johan Gundersen med å betale de 13.000 kronene han hadde blitt idømt. I 1949 søkte han derfor Erstatningsdirektoratet om å få ettergitt beløpet. Direktoratet avslo søknaden med begrunnelsen «at domfelte var betraktet som en meget farlig person.» Han måtte sone sin dom, og døde, etter det vi vet, i 1968.