Halldis Neegaard Østbye (1896 - 1983)

Østbye (elev på OHG før krigen) ble medlem av Nasjonal Samling i 1933. Hun var glødende overbevist om den nasjonalsosialistiske ideologien, og stod nær føreren Quisling. Hun ledet NS sitt presse- og propagandakontor fra 1934/35 til 1941. Under okkupasjonen fikk hun ingen sentral posisjon i NS-styret, men utøvde sin ideologiske overbevisning som leder ved Anti-kommunistisk institutt.

I Nasjonal Samling kjempet hun for en bedring av kvinnenes stilling, blant annet som leder for Kvinnehirden i 1940. NS var dominert av et svært tradisjonelt kvinnesyn der kvinnen tydelig var underlagt mannen. Østbye inntok et nærmest feministisk standpunkt og uttrykte misnøye med sin posisjon i NS.

Østbye tok til orde for en kraftig antisemittisme, og i 1941 gav hun ut boka Jødenes krig. Her beskylder hun jødene for å danne en hemmelig sammensvergelse som står bak alt som er galt i verden. I denne konspirasjonsteorien får de skylda for både kommunismen i Sovjetunionen og sammenbruddet i den kapitalistiske økonomien i de vestlige landene på 1930-tallet. Det hevdes at jødenes endelige mål er å samle all politisk og økonomisk makt i hele verden i egne hender. Løsningen hun foreslår i boka, er å tvinge alle jøder ut av landene de nå bor i og plassere dem i et eget landområde som er «ledig». Seinere under krigen går hun for langt mer drastiske løsninger.

I mai 1945 prøvde Halldis Neegaard Østbye å flykte ved å gå på ski mot Sverige, men hun ble tatt og satt i varetekt. Landssvikdommen hennes ble gitt i desember 1948. Østbye fikk sju års tvangsarbeid og ble fradømt stemmeretten og retten til offentlig tjeneste i 10 år. Hun ble dømt for sitt medlemskap i NS, alle sine verv i og for partiet, for sine ekstreme antisemittiske meninger og for utforming av propaganda for NS.

Under rettsaken fikk hun anledning til å forsvare seg, og kom med argumenter om at det ikke hadde vært hennes mening at jødene skulle drepes. Retten så på disse uttalelsene som bortforklaringer, og mente at brevet til Vidkun Quisling (se kilde 1b) ga uttrykk for at Østbye støttet mishandlingen i Tyskland og jødeforfølgelsen i Norge.

Hennes lange straff ble begrunnet ut fra dette og hennes fluktforsøk. I tillegg hadde det avgjørende betydning at retten så på henne som en intelligent og livserfaren kvinne som kunne stå inne for sine valg, og at hun ikke viste noen form for anger for det hun hadde gjort under krigen.

Østbye møtte ikke opp til soning i april 1949. Hun hadde skaffet seg falskt pass og rømt til Marokko. Etter tre måneder flyktet hun videre til Irland, hvor hun var fram til mars 1952. Tilbake i Norge ble hun fengslet. Straffen var nå blitt halvert for gifte husmødre, og hun ble løslatt på prøve allerede i juni 1953.

I sine videre leveår var hun fortsatt sterkt preget av sine konspirasjonsteorier og antisemittiske ideer. Hun tilbrakte sine siste år på Dikemark psykiatriske sykehus.