To av de viktigste og farligste formene for militært motstandsarbeid var sabotasje og likvidasjoner. Sabotasje betydde at man ødela viktig industriproduksjon og infrastruktur, slik som toglinjer, bruer, fraktskip, oljelagre, våpenfabrikker, viktige offentlige dokumenter, osv. Likvidasjon betydde at man drepte angivere, spioner og nazister, både norske og tyske, som utgjorde en fare for motstandsbevegelsen.
Mellom 1941-44 var det nesten utelukkende de kommunistiske motstandsgruppene som drev med sabotasje og likvidasjoner. Den delen av motstandsbevegelsen som var styrt av regjeringen i London, begrenset antallet sabotasjeaksjoner av frykt for represalier fra tyskerne. De mest kjente kommunistiske sabotasjeorganisasjonene var Pelle-gruppa og Osvald-gruppa. Osvald-gruppa gjennomførte over 100 aksjoner i denne perioden, og minst 70 av disse var sabotasjeaksjoner. Pelle-gruppa gjennomførte i november 1944 den største skipssabotasjen i Norge – i Oslo ble seks tyske skip senket eller satt helt ut av drift.
Våren 1944 økte sabotasjeaksjonene i antall og omfang. Sabotasje ble brukt både for å forhindre politikken til okkupasjonsmyndighetene, men også for å hindre den tyske krigsinnsatsen. Tyskland var i ferd med å tape krigen, og i Norge var det 380 000 tyske soldater. For å hindre at disse ble satt inn i krigens sluttfase, begynte også den offisielle motstandsbevegelsen, Milorg, fra sommeren 1944 å angripe tyskernes bensin- og oljelagre, i tillegg til at jernbanespor ble ødelagt for å hindre troppetransport sørover. Sabotasjeaksjoner og likvidasjoner ble utført av både kommunister og Milorg i 1944-45. Milorgs aksjonsgruppe i Oslo, Akt. 13.000, utførte over 100 rene sabotasjeangrep i samme periode, og var sammen med Osvald-gruppa og Pelle-gruppa de mest effektive sabotasjeorganisasjonene i Norge.
Etter krigen ble flere av de kommunistiske motstandsfolkene mistenkeliggjort og overvåket av politiet, på grunn av den kalde krigen og skepsis til Sovjetunionen. Først fra 1990-tallet ble kommunistgruppenes rolle i motstandsarbeidet gradvis mer anerkjent.
Historikeren Terje Halvorsen anslår at mellom 6000 – 10 000 menn og kvinner var aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen under okkupasjonen.
