Kvinnenes rolle i motstandskampen har ofte vært lite vektlagt i tradisjonelle framstillinger av okkupasjonshistorien. Men også kvinner gjorde motstand mot okkupasjonsmakten. I dag kan historikere dokumentere at over 1230 kvinner utøvde aktiv motstand under krigen. Det er store mørketall her, og det reelle tallet er trolig nærmere 7000, som utgjør 0,23 % av befolkningen.

Tilsvarende var antagelig 60 000 menn aktive i motstandsbevegelsen, ca. 2,0 % av befolkningen. Kvinnene som ble med i motstandsbevegelsen, kom fra hele landet. Flertallet var unge (i 20-årene), ugifte, og i lønnet arbeid før krigen. Over 70 prosent av dem bodde eller jobbet i en av Norges byer.

Formen for motstandsarbeid kvinner gikk inn i var variert. Flesteparten bidro til holdningskampen, som handlet om å motstå alle former for nazifisering av samfunnet. Kontordamer skrev stensiler for de illegale avisene. Bondekvinner hjalp flyktninger med mat og husly på vei til Sverige. Sykepleiere hjalp folk å rømme fra nazistene via sykehusinnleggelse. Journalister, sekretærer og skuespillere brukte jobben og sine sosiale nettverk for innsamling av nødvendig etterretning for den militære motstanden.

For de fleste var motivasjonen for motstanden frustrasjon over den tyske okkupasjonsmakten. Frustrasjonen økte ettersom hverdagslivet og tilgangen til mat ble vanskeligere utover i krigsårene. Ideologi og forsvar av demokratiet spilte også en rolle for mange, men for de fleste var reaksjonen på tyskernes stadig strengere okkupasjon hovedgrunnen til at de ble aktive motstandskvinner.

Kilde: Jonassen, Mari (2020). Norske kvinner i krig 1939-1945.