Undersøkelser viser at mellom 30 000 og 50 000 kvinner hadde intim kontakt med tyske menn i løpet av okkupasjonsårene, dvs. nærmere 10 % av alle norske kvinner mellom 18 og 35 år.

Fordømmelsen de møtte både under og etter krigen var knallhard: "Vi står overfor perversitet drevet til ytterste konsekvens, og er vidner til umoralen i dens mest ekstreme form. (…) Synkvervet av glitrende uniformstas, eller drevet av et sykelig erotisk begjær, kaster de seg i armene på de menn som har ført en ubeskrivelig ulykke over landet vårt" (Fra illegal avis, s. 116 i Norsk presse under hakekorset. Den "illegale" presse, ved Trygve Hirsch, Oslo 1945)

Etter krigen ble mange av disse jentene tvangsklippet, hånet og spyttet på. Også staten iverksatte sanksjoner mot en del av disse jentene ved å sende dem til egne interneringsleire. Den offisielle begrunnelsen for opprettelsen av disse leirene var å hindre spredning av kjønnssykdommer, samt beskytte kvinnene mot folk som ville hevne seg på dem. Realiteten var at kvinnene ble fengslet uten å ha gjort noe ulovlig. I klippet nedenfor  «Hovedøya: Interneringsleir for kvinner», sendt av Filmavisen den 4. oktober 1945, påstås det at ca 75% av jentene hadde smittsomme kjønnssykdommer. Det reelle tallet var ca. 20%. Oppholdet på inntil seks måneder var å betegne som en ren straff. Cirka 1100 jenter var innom leiren før den ble nedlagt i april 1946.

Bakgrunnen for en slik behandling av disse kvinnene kan være at kvinners seksualitet ble oppfattet som nasjonens eiendom, og at samkvem med tyskerne derfor ble forstått som den verste formen for landsforræderi.