I to rettsomganger ble Knut Rød frikjent. Norsk rett mente at arbeidet Rød hadde gjort for motstandsbevegelsen veide opp for det han hadde gjort for at jødene ble sendt i døden i Auschwitz. I 1946 begrunnet flertallet i rette frifinnelsen slik:

«På grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten bortsett fra jødeaksjonene betegner som bagatellaffærer, finner retten det godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeide til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten».

Gjengitt i Harper (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonene av jødene fra Norge under krigen 1940-1945

Én dommer tok dissens og mente Rød burde straffes for sin delaktighet i jødedeportasjonene. Han begrunnet dette slik:

«For sin tjenestegjøring i statspolitiet og først og fremst for sitt medansvar for de to jødeaksjoner den 26. oktober og 26. november 1942 finnes der etter min mening ingen unnskyldning i de av forsvaret og flertallet i rettens påberopte gode gjerninger. Og heller ikke kan det det virke frifinnende for tiltalte at han kjente til at de mer modige av hans kolleger innen Statspolitiet ville varsle mange av jødene slik at noen av dem kunne gå i dekning. Jeg mener at tiltalte på dette tidspunkt da en av tyskernes største skjenselshandlinger i Norge fant sted – sviktet som politimann»

Gjengitt i Harper (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonene av jødene fra Norge under krigen 1940-1945