Når vår tids åndelige bo skal gjøres opp, vil den moralske nihilismen bli en av de store minuspostene i vår status. Det er mange årsaker til at den er blitt en så farlig kulturell kreft. En årsak er angsten, smitten på grunn av redsel. Diktaturpolitikken har nemlig ført til at mange – bevisst eller ubevisst – har latt seg smitte av den selvsamme mentaliteten som de forarges over. Av redsel for én form for diktatur, er de blitt forledet til å akseptere midler, som de fordømmer som uverdige – når andre bruker dem: Når kommunistene bruker de og de midler, så er det galt, men der er allright å bruke dem mot kommunistene, skjønt det er deres midler man foregir å være forarget over. Eller omvendt: Forargelig, at nasjonalsosialistene opptrer slik og slik! Unnskyldelig at motstanderne gjør det samme! Slik har det utviklet seg et selsomt system av dobbelt moralsk bokholderi, som kan oppløse enhver moral og gjøre enhver moralsk forargelse så tvetydig at den mister sin etiske kraft.

Noen er rystet over at Stalin forfølger prester, men de tier til nasjonalsosialistenes kirkepolitikk – eller dekker over og siterer noen Hitler-ord om at han er tilhenger av religionsfriheten (de ordene eksisterer nemlig). Men hvis bolsjevik-vennen siterer den nye Sovjet-forfatningen, der det står at religionsfrihet skal herske i Sovjet-Samveldet (de ordene finnes nemlig), sier de straks: Takk, men det er handlingene det kommer an på. Spørres det så om nazistenes handlinger, skal det «sonderes».

Nei, det skal ikke sonderes. Det er alltid galt å forfølge mennesker som har en annen tro og andre meninger.

En kommunist, som ser bilder av barn, som marsjerer i krigsutstyr, ballillabarn, Hitler-Jugend, sier: Det er motbydelig. Men når russiske barn læres opp på akkurat samme måten er det unnskyldelig. Det var Hitler og Mussolini som begynte, og da så. Og dessuten må De da forstå… Er det virkelig så å forstå, at når Hitler og Mussolini er begynt med noe, da kan de som fordømmer det opptre like forargelig – uten at det er forargelig? Omvendt er det folk som er villig til å unnskylde hva det skal være i Italia og Tyskland med å henvise til at Sovjet «begynte». Men da kan de jo like godt bli bolsjeviker, hvis det ikke er så farlig å følge bolsjevikenes eksempel.

Det vrimler av slik forargelse. Når en diktator knebler pressen, ensretter skolen, undervisningen, kringkastingen, da er det frihetsfiendtlig. Når en annen gjør det samme, er det «nasjonens selvforsvar» eller hva det nå heter. Når én diktator sier at «kunsten har å vise systemets framskritt og velsignelser», er det kynisk og barbarisk, men en annen diktator har rett, når han roper: «Ned med de partiløse litteratene!» Det er opprørende å høre en diktator si at han vil tråkke på frihetsgudinnens råtnende kropp en gang til om det blir nødvendig. Men hør på ham som sier at «friheten er en borgerlig fordom».

Det er visse verdier som vi ikke har lov til å sjakre med på denne måten, hvis vi ikke vil miste ethvert ryggstø. Vi kaller disse verdiene: Friheten, sannheten, likheten for loven, menneskeligheten, individets rett. Vi kan ikke kjempe med god samvittighet mot at én diktator krenker disse elementære godene i ett rettssamfunn, hvis vi er villig til å unnskylde,

bortforklare endog erklære oss enig, når en annen diktator trer de samme godene under fot. Da ender vi i moralsk nihilisme.

En redelig moralsk holdning er en eksistensbetingelse for demokratiet. Hvis man, som de russiske kommunistene, «inntar et dialektisk-bevegelig standpunkt til problemet sannhet», ender det uvegerlig i ren kynisme – en kommunistisk pakt med nazismen. For nazistene, erklærer Rosenberg, er «spørsmålet om sannhet ikke et spørsmål om logikk, om riktighet eller falskhet, men innebærer et organisk svar på spørsmålet fruktbar eller ufruktbar». Det spørs ikke om noe er riktig eller falskt, men om det er «fruktbart», det vil si; om midlet fremmer hensikten. Passer det med en antikominternpakt, så er den «sann», passer det med en russerpakt, så er den «sann».

I sin store programartikkel i tidsskriftet «Mass und Wert» skrev Thomas Mann:

Det gjelder å redde den moralske vurderingen. Det kan se ut som alle målestokker og verdier skal gå tapt. Land, grupper og partier hevder og gjennomfører sin uinnskrenkede subjektive maktvilje. Den allmenngyldige humane målestokken glemmes. Men det finnes en høyere målestokk, som kjensgjerninger, mennesker og handlinger kan måles etter. Den må innføres igjen. Det er og blir skjendig ikke å gjøre forskjell på løgn og sannhet, å begå eller godkjenne forbrytelser, hvis de er «nyttige», å stille den «nyttige» løgnen opp mot sannheten. All moral må bygge på sannheten, sannhet og rett henger sammen, rett er bare en tillemping av sannheten. Barbar er den som sier at alt som er nyttig også er rett.

For noen år siden ville man ha kalt dette banaliteter. I dag er det den største oppgaven å nå fram til disse etiske «banalitetene» igjen.

Fra Mennesket søker fotfest (1939) av Ragnar Vold