Fascisme er et begrep som assosieres med høyreekstremisme, autoritær ultranasjonalisme, med ønsket om en totalitær stat styrt av en diktator, og en glorifisering av vold og terror som nødvendige virkemidler i politikken.
Fascisme kan betegne en politisk bevegelse, en ideologi og et politisk system som fikk sitt gjennombrudd etter første verdenskrig. I mellomkrigstiden kapret fascistiske ledere politisk makt og innførte diktaturer blant annet i Italia (Mussolini, 1925-43), Tyskland (Hitler, 1933-45) og Spania (Franco, 1939-75).
Nyfascisme er et vidt begrep som omfavner grupper og bevegelser etter andre verdenskrig som låner eller videreutvikler sentrale elementer i fascismen. De fleste nyfascistiske grupper kjennetegnes av nasjonalisme, rasisme, motstand mot innvandring og demokrati som styreform, anti-feminisme, og synet på vold som en nødvendig, rensende og positiv kraft i politikken.
Et viktig fellestrekk mellom «klassisk» fascisme og nyfascisme er krisemaksimeringstaktikk – dvs. at de forsøker å utnytte enhver krise til å skaffe støttespillere og samarbeidspartnere, og til å skape mistillit og misnøye mot demokratiske myndigheter eller en utpekt fiende. Et moderne eksempel er noen av reaksjonene på covid-19-pandemien: Flere nyfascistiske grupper i Europa klarte å alliere seg med vaksineskeptikere, nyreligiøse og andre koronaskeptikere i offentlige protester mot restriktive koronatiltak.
Det er flere ting som skiller nyfascisme fra «klassisk» fascisme. Den viktigste forskjellen er markedsføringen. Hitler var ganske åpen om sine planer for fremtiden angående rasekrig og etnisk forfølgelse av jødene i Europa, mens nåtidens fascister bevisst holder sine hovedmål skjult – selv om mange har lignende mål om en global etnisk borgerkrig. Etter andre verdenskrig har begrepet blitt såpass negativt belastet at man bruker nye ord for å skjule den fascistiske bakgrunnen. Av samme grunn vil også 9 av 10 nyfascister i dag ikke innrømme at de er fascister, i hvert fall ikke til en utenforstående.
Derfor markedsfører nyfascister seg med andre ord, og kaller seg heller for anti-globalister, identitære, tradisjonalister, ekte konservative, medlemmer av det alternative høyre (alt-høyre), nasjonalister, eller patrioter. På samme vis brukes andre kodeord om de tradisjonelle fiendebildene: globalist brukes som kodeord for jøder; kulturmarxist brukes om seksuelle minoriteter, feminister, innvandrere, venstreorienterte politikere og aktivister; selektiv forskning om IQ brukes slik rasebiologi ble brukt på 1930-tallet for å legitimere rasisme.
En annen forskjell er fikseringen på den såkalte kulturkrigen. Nyfascister mener at vi lever midt i en kulturkrig, hvor tradisjonell europeisk kultur blir planmessig ødelagt av politisk korrekthet, korrupsjon, masseinnvandring, og for mye frihet for kvinner, etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. Hovedfienden i denne kulturkrigen er liberale politikere, feminister, muslimer, og generelt sosialister – samlebetegnelsen for fienden er kulturmarxister.
En tredje forskjell er at nyfascister organiserer seg hovedsakelig over internett, ofte anonymt, og opererer uten én sentral ledelse. Dette gjør det vanskelig å holde oversikt over hvor utbredt nyfascisme egentlig er, og dens ideologiske innflytelse forblir usynlig for mange. Det har skjedd en normalisering av tidligere ekstreme holdninger, som kan være et resultat av nyfascismens utbredelse over deler av internettets subkulturer. Den tidvis ekstreme hetsen og trakasseringen av politikere over internett, og oppfordringer til ekstreme voldshandlinger mot meningsmotstandere, er to eksempler på normaliseringen av fascistiske holdninger og praksis over internett.
To kjente nyfascistiske grupper i Nord-Europa er Den nordiske motstandsbevegelsen, som er en nynazistisk bevegelse med smågrupper i hele Norden, og Alliansen – Alternativ for Norge, som er et mikroparti i Norge som flørter med mange nyfascistiske idealer og symboler.