Skal et diktaturparti seire, er en omfattende reklame og en hensynsløs propaganda nødvendig. Skal diktaturet kunne bestå, er ennu mer reklame og propaganda nødvendig. Det gjelder alle diktaturstater: Italia og Russland har gitt eksemplet.

            Like etter revolusjonen blev redaktør Josef Goebbels propagandaminister, eller «minister for propaganda og opplysning» - men selv i tyske aviser er tillegget opplysning falt bort, når det nu tales om ministerens arbeide. Goebbels mener, at «opprettelsen av et propagandaministerium er en livsbetingelse for det nye Tyskland». Propaganda er «det mest moderne kampinstrument for statspolitikken», hvis verdi «utelukkende avhenger av suksessen. Forfeiler den målet, er den dårlig, når den målet, er den god».

            Den samme propagandamoral hevder russerne. De stiller seg på «et dialektisk-bevegelig standpunkt til begrepet sannhet»: alt som tjener partiet er godt, alt som skader det er dårlig. Det samme mener Hitler, som i «Min kamp» fordømmer enhver objektivitet og krever «en fanatisk og hensynsløs innstilling overfor det mål som skal tilstrebes». Man skal ikke avveie de forskjellige standpunkter, men bare fremheve det ene, ikke «objektivt utforske sannheten, for så vidt som den også er gunstig for de andre, for derfor i doktrinær oppriktighet å fremstille den for massen». Propaganda er kamp, en slags krig. Da kampen – etter Hitlers mening – utelukker synspunktet humanitet og skjønnhet, er dette også ubrukelig som målestokk for propagandaens verdi. Nei, «enhver propaganda skal være folkelig og innstille sitt åndelige nivå etter fatteevnen hos de mest innskrenkende av dem den henvender seg til. Dens rent åndelige nivå må derfor legges desto lavere, jo større den menneskemassen er, man skal nå frem til». Og skal et helt folk påvirkes, ja, da «kan man ikke være forsiktig nok med å unngå for store åndelige forutsetninger. Jo mindre den vitenskapelige ballast er, og jo mer det utelukkende tas hensyn til massenes følelser, desto mer gjennomgripende blir resultatet». Hva det tyske folk angår, så har det ikke den svakeste anelse om, hvordan man må føre folk bak lyset, for å få massen med seg. «At man ved en klok anvendelse av propaganda kan foregjøgle folket selv himmelen, og omvendt at det elendigste liv er et paradis, det forstår Tyskland ikke».