Mennesket søker fotfeste (1939) av Ragnar Vold

Det lønner seg å søke uti Historien for å finne en motgift mot den tærende håpløsheten, som mange knuges av, og mot den karakterløse beundringen av alt som har suksess i øyeblikket. Mangel på perspektiv og historisk kunnskap er bare til fordel for demagogene og propagandistene. Det er bl.a. derfor de har det travelt med å snakke hånlig om «unyttige kunnskaper», «blodløs intellektualisme» og «forstandsidioti» - som om det er forstandens idioti som rir verden i dag, og som om man gjør verden mer fornuftig ved å avskaffe de siste restene av fornuft.

            Ett trekk i tiden hjelper dem: passiviteten, tendensen til å bare ta imot, «ta tingene som de kommer».  Trangen til personlig fordypelse og åndelig selvprøving er svekket; det gjør menneskene til lettere bytte for propaganda. Tidens hastverk gjør slik fordypelse umulig sies det: «Vi har for liten tid.» I virkeligheten har vi god tid, men sløser fantastisk med den, og vi skal absolutt underholdes – passivt ta imot – høre alt mulig i radio, se all verdens filmer, være tilskuere til fotballkamper osv. Vi er svært interessert i å «se hvordan det går», men har ikke «tid» til å gjøre noe selv. Denne flukten fra åndelig selvvirksomhet – som kan være flukt fra personlig ansvar – er farlig. Her skulle skolen ha en stor oppgave. Den må ikke fremme den åndelige dovenskapen. En har inntrykk av at noen velmenende moderne pedagoger ser den ideelle lærer som en slags konferansier for elevene, med hovedfag å underholde dem morsomst. Men det som går lett inn, går lett ut. Kultur er ikke gratis. Og er det så klokt og demokratisk å gjøre skolene mer og mer matnyttige bare, skjære bort all såkalt «unyttig» kunnskap? «Unyttige» kunnskaper er etter manges mening ikke bare klassisk kultur og humanistiske fag, men alt som en «ikke får bruk for i det praktiske liv». Hva er til syvende og sist mest nyttig for et demokrati – borgere som behersker en logaritmetabell med mesterskap, men som er fullstendig rotløse i sitt eget kulturmiljø og uten evne til å orientere seg selvstendig i tilværelsen? Eller borgere med karakter, med kunnskaper som fremmer respekten og forståelsen for menneskene, øker kulturbevisstheten og humaniteten? Inntil det idiotiske spesialiserte roboter er ikke kvalitetsmennesker.

            En kultur kan ikke bare hvile på det matnyttige. Vår kultur, hele Vestens sivilisasjon, kan ikke – uten at den blir hengende i løse luften – fornekte den klassiske kultur, for der har den røttene sine. Det kan simpelthen være nyttig å minne om den akkurat nå, minne om at de verdiene noen kaller «utlevd liberalisme fra det 19de århundre» ikke er tidsbestemte slagord, men de evige rettsidéene, som har fremmet alle ekte menneskelige framsteg i historien. Det er en åndelig styrkelse å vite, at motsetningen mellom maktmoral og humanitet, mellom maktmennesker og idémennesker, er så gammel som kulturen selv – tenk bare på motsetningen mellom den autoritære soldatstaten Sparta og kulturstaten Aten.