Fra Mennesket søker fotfeste (1939) av Ragnar Vold
En revolusjon, sa Mussolini, må gjennomføres «med hæren, ikke mot hæren, med våpen, ikke uten våpen, med trenede krefter, ikke med en udisiplinert mobb». Han var ikke barrikaderomantiker. Det liberale Italia så rolig på at offiserer – lønnet eller pensjonert av den italienske stat – utdannet stormtropper, som skulle erobre staten. Og først da hærens nøytralitet var sikret, gikk Mussolini til aksjon.
Et viktig ledd i et forberedende opprørsarbeid er celledannelsen. Overalt må fascistene ha sine tillitsmenn, i fiendtlige partier, fagforeningene, forvaltningen osv. Fascistene må kjenne embetsmennenes politiske holdning, ha svartelister, som viser hvem de kan stole absolutt på i tilfelle et kupp. Det spennes et nett med sterke, fine tråder over hele samfunnet. Når nettet er spunnet og forholdene for øvrig ligger til rette, gir et kraftig rykk i nettets sentrum store resultater. Etter nazist-revolusjonen tilstod Goebbels «så gjerne» (10.mai 1933) at nazistene hadde forberedt revolusjonen planmessig og «mit langer Hand». De visste nøyaktig hvem de skulle ta til fange, nazi-cellene hadde listene ferdig, «det var bare å innlevere dem». Disse nøyaktige forberedelsene «forklarer den rekordaktige hurtigheten som de forskjellige statskupp ble foretatt med».
Fascist-gardene må på forhånd skremme folk fra å delta i organisert motstand mot diktaturet. Derfor må den sivile befolkning terroriseres i lang tid, dels planmessig, dels tilsynelatende planløst, så ingen føler seg sikker. Men fascistenes motstandere må få ansvaret for de urolige tilstandene som dette fører med seg. Forsvaret for demokratiet må kalles angrep, og fascistenes angrep på friheten må fremstilles som forsvaret for folkets dyreste interesser. Man må få folk til å tro at man «redder» det fra en eller annen fare. Eksisterer ikke faren, konstruerer man opp en, er den ikke stor nok, forstørrer man den. Og så kan man etterpå si at man har reddet landet, kanskje verden, fra for eksempel bolsjevismen.
Før «marsjen mot Roma» rettet de fascistiske stormtropper sine hovedangrep mot fagforeningene. Mussolini hadde vært sosialist, og visste at usvekkede fagforeninger kunne hindre ham i å ta makten ved generalstreik. Kapp-kuppet i Tyskland (mars 1920) var militært vellykket, men brøt sammen, fordi generalstreiken lammet alt. Fascisten Malaparte – som i sin interessante bok Technique de Coup d´Etat understreker at bare fagforeningene kunne forsvare den liberale stat, både mot et kommunistisk og fascistisk kupp, og at de derfor måtte knekkes på forhånd – forteller hvordan dette skjedde:
Grupper av fascister som var utdannet for gatekamper ble stillet opp ved veikryssene, avdelinger, som var utdannet til forsvar og til angrep av hus holdt seg klar til å ile til de svake punktene, forsvare truede posisjoner og å føre hurtige og heftige slag i hjertet på de fiendtlige organisasjonene. Stormtropper, som var øvd opp i angrepstaktikk, i kupp, i individuelle aksjoner, og som var væpnet mot dolker, granater og brannmaterialer, ventet på lastebilene som skulle føre dem til kampplassen.
Store grupper av fascister ble sendt i lastebiler til bestemte områder, som ble satt under terror. I løpet av 1921 og 1922 ble de sosialistiske, kirkelige og republikanske fagforbund knekket. Mange menneskeliv gikk tapt, hus ble stukket i brann, politiske klubber, redaksjoner, fagforeningskontorer ødelagt. Slik setter en liten minoritet seg i respekt – når staten tillater slike revolusjonære kampformer.
I siste øyeblikk gjorde fagorganisasjonene – med støtte av Giolitti, hevder Malaparte – et fortvilt forsøk på å få stanset den fascistiske terroren ved generalstreik, som ble proklamert en av de siste dagene i august. Den brøt sammen omtrent med det samme. Det var for sent. Organisasjonens makt var brutt for lenge siden.
Mussolini så at tiden var inne. Mens de demokratiske partiene ikke kunne bli enige om hvordan man skulle sammensette en ny regjering, besatte hans stormtropper på militær vis en rekke store byer og industrisentra. Til sist var mesteparten av Nord-Italia i hendene på fascistminoriteten. Først da slaget var avgjort, kom «marsjen mot Roma». Den foregikk for Mussolinis vedkommende i en reservert Pullman Car. Han fikk telegram fra kongen, som bad ham å danne regjering, og tok toget fra Milano til Roma. Noen tusen fascister defilerte gjennom gatene i Roma etter å ha ligget i leir utenfor byen – og etter at kongen hadde tatt tilbake en ordre om beleiringstilstand. Det foregikk overhodet ingen kamp den 29. oktober 1922. Det var bare bygd én barrikade i hele Italia, utenfor Benito Mussolinis redaksjonskontor i «Il Popolo d´Italia». Barrikader var ikke nødvendige. Et statskupp foregår på annet vis i våre dager.