Visa ble skrevet av Finn Bø og Bias Bernhoft, og framført på Chat Noir av Arvid Nilssen i 1943. I teksten skildres figuren Johansen på en lattervekkende måte: Før krigen var han totalt ubrukelig, men nå under krigen kan han brukes til litt av hvert, f.eks. til å stå i kø eller bære ved. På denne måten framstilles hverdagslivet under krigen, men blikket rettes også framover mos krigens slutt. For når freden en gang kommer, hva kan Johansen brukes til da?

Johansen
Johansen er snill og toogfemti år,
Johansen er gift og bor på Oppegård,
han har aldri vært no stort geni –
mer er det ikke å si.
Johansen kan ikke brukes noe sted,
ikke føre bøker, ikke hogge ved.
Kona kan han heller ikke fø,
men Johansen kan stå i kø.

Det ble konjunktur for’n Johansen omsider
og hu’ Rutta sier: Nå er’n go’ å ha»,
men jeg gruer til det blir normale tider,
for hva skal a’ bruke’n Johansen til da?
Nå er Johansen blitt nettopp den hun trenger!
Jeg får lov å gå med kørjer og med spann,
hun betror meg både portnøkkel og penger,
jeg er blitt en stor og uunnværlig mann!
Du sku’ høre for non kjælenavn hun finner –
både «Gullgutten» og «Stompen» min! Akk, ja!
Men når køene engang igjen forsvinner,
ja, hva tror De hun kaller’n Johansen for da?

Johansen er tufs og Johansen er skrall,
Johansen er nervøs, på beina er’n kald,
og av tobakk får’n kardialgi –
mer er det ikke å si.
Tobakkskortet mitt det har a’ Rutta fått,
når jeg henter kvoten, ja, da liker a meg godt.
Johansen er atter dagens mann,
ja, Johansen er knuppen han!

Og da pønter a’ meg med den nye skjorta,
og hun klapper meg med handa blid og gla’.
Men når vi engang for tobakk uten korta,
ja, hva tror De hun klapper’n Johansen med da?
Stakkars Rutta fryser fælt om kvelda sier a’,
denna veden ser’i, det er snaut med den,
men han Johansen han klapper a’ og gnir a’,
plutselig så er han dagens helt igjen!

Inn i budoaret hennes får jeg komme,
tenk, hun stenger ikke døra, langt ifra!
Men når vedmangel’n engang igjen er omme
tror De Johansen får sleppe inn der da?

Johansen er dum, med vettet er det skralt,
da han gikk på «særskol’n» så dumpa han i alt,
men han Johansen var like blid –
mer er det ikke si.
Lærer’n sa til’n: «Johansen, du må
få et annet hue, dette kan’ke gå!»
Men nå greier det seg med han har,
nå er Johansen blitt fa’n til kar!

«Du får dra på svartebørsen», si’r a’ Rutta,
«inn til by’n med rypesekken får du dra.»
Men når rasjoneringa engang er slutta,
ja, hvor tror De hun ber’n Johansen dra da?
Nå har Johansen bestandig med tilbake
både tresprit og forskjellig dudlidei,
og d’er Johansen som allerførst får smake,
for å prøve om han dauer eller ei!
Og hu’ Rutta si’r: «D’er gutten som kan drekke,
når’n har fått litt oppi hue er’n bra!»
Men når trespriten engang igjen er vekke,
kva får’n Johansen i hue, tror De, da?»