Journalisten og dikteren Nordahl Grieg var med blant vaktene som fulgte transporten av gullbeholdningen til Norges Bank fra Lillehammer til Tromsø i april og mai 1940. Underveis skrev han diktet "17.mai 1940", som ble framført på nasjonaldagen i Tromsø Radio, den eneste radiostasjonen som da ikke var under tysk kontroll. På dette tidspunktet var Sør-Norge okkupert, mens Nord-Norge fremdeles var fritt. Referansen til denne situasjonen er tydelig allerede i begynnelsen av diktet: "I dag står flaggstangen naken/ blant Eidsvolds grønnende trær." Mot slutten av diktet heter det: "Vi skiltes fra våre sydpå/fra bleke, utslitte menn./Til dere er gitt et løfte:/at vi skal komme igjen."

17. MAI 1940

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolds grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet
seirende i sitt sprog
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Det fødtes i oss en visshet:
frihet og liv er ett, –
så enkelt, så uunnværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt …
Vi vil ikke dø slik død.

Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se,
som legger sitt giftige slimslør
på bjørker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget,
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.

Nu slåss vi for rett til å puste.
Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke, utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet;
hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss,
den dag vi kommer igjen.