4. mars 1941 angrep britiske og norske kommandosoldater flere lokalsamfunn på Aust-Vågøy i Lofoten. Skip og fabrikkanlegg ble ødelagt, og tyske soldater og NS-medlemmer ble tatt til fange. Terboven iverksatte represalier mot sivilbefolkningen: Nesten 100 mennesker ble arrestert og sendt i fangeleir, bygninger ble brent, og ett menneske mistet livet - ved et uhell. Teksten ble til som en reaksjon på disse represaliene – "Diktet var skrevet på ti minutter i glødende harme"(sit. etter Jonassen, Mari: Norsk kvinner i krig 1939-1945, Oslo 2020, s. 332). I følge forfatteren Sigurd Hoel var diktet "det enkleste og samtidig det sterkeste uttrykk for norsk følelse gjennom disse årene", (sit sst s, 147). Diktet ble raskt spredt gjennom illegale aviser, men først utgitt offentlig i Norge i 1945, i samlingen Videre.

Tekst:

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

La våre hjerter hamre

Det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

Med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden.

Står tusener igjen.

Står tusener andre samlet

I steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

de kuer aldri oss.