Jonas Lie var under krigen sjef både for det norske politiet og for Germanske SS-Norge, en hæravdeling som var preget av pangermanismen. Det var en rasistisk ideologi som satte de germanske folkeslagene, under Tysklands ledelse, over "mindreverdige" folkegrupper som slavere og jøder. I talen hyller han Knut Hamsun, "en norsk høvding", og han bruker (litteratur)historien til å fremme dette "germanske livssyn", som settes opp mot "alt det som engelsk og amerikansk var" – styrt av jødene.

Tekst:

"På ny har en norsk høvding talt utover Europa slik at hele verden, med- eller motvillig, har lyttet. Det var ingen fra krattskogen som gjorde det. Det var ingen Helge Krog eller Arnulf Øverland. Det var heller ikke noen fra noen Lillehammer- eller Ekeberg-åndslivskoloni. Det var heller ikke noen av dem som satt ved kafébordet i gamle dager og hevet hverandre til skyene, og utnevnte hverandre til genier fortvekk. Og fremfor alt, var det ikke noen av dem som bærer fedrelandet med seg under skosålene og lever glade kafédager i utlendigheten av den tyretrekk som norske sjøfolk i livsfarlig tvangsfart månedlig må ut med. Det var som sagt ingen av Helge Krog-ene av Den gule series tilhengere av Freud-oppskriftforfatterne som talte. Det var selveste herren til Nørholm som tok ordet, selve Knut Hamsun. Men det var også Norges storhetstid som her talte til Europa – til en lyttende verden. To ganger i vår saga har nordmenn i store skarer dratt på vikingferd. Den første gang var for omtrent tusen år siden. Da gikk ferden på langskip ned austerveg og vesterveg. Den gikk til Vinland, til Gardariket, til Bysants. Siden lå landet og folket og drømte seg fram gjennom de tusen år inntil den norske kunsten under skinnende hvite seil – det er Bjørnsons utrykk – i slutten av forrige århundre, og i begynnelsen av dette, gjorde Norge til en stormakt på åndslivets område. Norsk lynne, norsk språk, norske farger og toner fant fram til sitt livsrom – og dette livsrom. Det skal vi merke oss. Det lå i Stor-Germania. Det var i første rekke i Tyskland at våre store kunstnere ble anerkjent og fant forståelse og som oftest skjedde det før folk her hjemme fikk øynene opp for deres storhet. Bør det ikke får noen hver til å tenke seg om dette. At alle disse navnene fra Norges storhetstid, fra vår kunsts gullalder, de tilhørte – og de tilhører – vårt germanske livssyn. Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Arne Garborg, de tok ikke bare atter og atter avstand fra alt det som engelsk og amerikansk var. Nei, de bekjente seg, endog som pan-germanister. De sa tydelig ifra om hvor Norges fremtid lå."