(…)

Da NS partiet ble stiftet i 1933 gikk jeg ikke inn i partiet som medlem, og har i alle disse år aldri hatt partibok eller nummer. I 1940 da det var rikelig tilstrømning til partiet av oportunister (sic) og lykkejegere, underrettet jeg Quisling om at jeg ønsket å trekke meg tilbake, men han sendte meg et personlig brev av 30. mai 1940 og henstillet til meg å bli stående. Jeg besvarte ikke brevet.

Jeg hadde nemlig fått en ny ide om min plikt i nasjonal henseende som gjaldt nå da okkupasjonen hadde funnet sted. (…) Quisling hadde lovet i 1933 ikke å tilstrebe diktatur. Det falt meg derfor inn i 1940 at jeg best kunne tjene saken ved å sabotere de tyske interesser. Dette arbeid imot kunne jeg best utføre i/en høyere økonomisk stilling innen partiet.

Til å begynne medcarbeidet (sic) jeg i Oslo. Det lykkedes meg f.eks. å få frigitt den tekniske skolen som var uten tak over hodet. I mellomtiden ble jeg formann i styret i Oslo Handelsgymnasium, og det lykkedes meg her f.eks. å stanse tyskerne i en forandring av handelsgymnasiets vakre nybygg, som ville ha skjemt det helt ut. Slik var jeg på mange måter nyttig og ble i 1941 utnevnt til finansrådmann i Stavanger. (…)

Hvor mange jeg fikk ut av fangslene (sic) og ordnet oppmfor (sic) er ikke så lett å angi. Men jeg vil nevne noen få eksampler (sic). Da partiet lagde hirdmarinen møtte guttene ikke opp. Derfor ble fedrene uten videre arestert (sic) av det norske statspolitiet. Samme dag fikk jeg samtlige løslatt idet jeg bemerket at det vel måtte være nyttigere om statspolitiet fikk tak i disse guttene som ingen veg kunne komme enn å sette inn mange av byens beste folk som samfunnet hadde bruk for. En annen gang var 6 – 8 gymnasiaster satt inn av tyskerne for sabotasje mot vernemakten. Foreldrene var idømt 5000,- kr. hver i mulkt og elevene skulle nektes utdannelse i norske skoler. Jeg henvendte meg straks til det tyske politiet og gjorde dem merksam på at det her handlet seg om ungdommelig kåthet og jeg fikk sikkerhetspolitiet til å slå en strek over det hele, mot at skolene og elevene forpliktet seg til fremtidig å slutte med sine guttestreker og heller inxtressere (sic) seg for sine lekser. Det var jo ingen gavn i at såvidt unge mennesker pep og lagde uorden.

Neste gang fikk jeg brev fra dr. Smadahl som ba meg hjelpe skoleinspektør Eskeland da tyskerne hadde beslaglagt hans hus og innbo fordi sønnen var rømt. Jeg gikk da opp til sjefen for sikkerhetspolitiet og spurte ham om ikke Tyskland var en rettsstat. Da han hadde bekreftet dette gjorde jeg ham merksam på at han formentlig  ikke hadde noe bevis for at sønnen var rømt. Han kunne jo like lett være forulykket oppe i fjellene og kanskje bli funnet til våren når snøen smeltet. Som byens ordfører forlangte jeg besluttningen(sic) omgjort og til tross for at jeg ikke var i tvil om de faktiske forhold fikk skoleinspektøren sine aktiver tilbake. Slik kunne jeg nevne masser av eksempler, men mest la jeg meg i vegen for den måte Quisling hadde fått ødelagt den gamle nasjonale tanke ved diktatur som forgrenet seg nedover til lagførere – kretsførere – og fylkesførere. Det endte med at fylkesføreren besøkte meg privat og underrettet meg i min kones nærvær at ca 100 av hirden og germanske SS hadde bestemt seg for å slå ham i hjel. Jeg skrev da et alvorlig brev til partiledelsen i Oslo. Dette brev kom på avveie og ble lest ordrett i London radio og senere trykket i de illegale aviser.

I mellomtiden var det tyseligvis (sic) kommet en destingt (sic) Hejmmefront (sic) i Stavanger. Men jeg kunne ikke samarbeide med denne da jo ingen måtte vite at jeg den hele tiden hadde motarbeidet partiet og vernemakten. Man forsøkte å bruke terror og ville beslaglegge min private bolig og løsøre. Dette ble imidlertid stanset, og jeg kom meg avgårde til Oslo, men for å kunne fortsette mitt arbeid og få mitt hus tilbake som var utleid, måtte jeg ta en stilling som sosialsjef i Aker. På slutten fungerte jeg en ganske kort tid som finansrådmann etter anmodning av finansrådmann Paulsen som ønsket å ta avskjed.

Før jeg reiste fra Stavanger hadde jeg den glde (sic) at de folk som formentlig utgjør hjemmefrontens styre kom opp på mitt kontor og ønsket å få sendt et telegram til NS fører at alle lag av befolkningen i Stavanger ba om å få beholde meg som ordfører. Disse folk hadde tydeligvis gjennomskuet min taktik. På samme måte sa for eksempel direktøren for Oslo Handelsgymnasium da jeg etter frigjørelsen ringte til ham at han den hele tid hadde oppfattet meg som en maskert hjemmefrontmann. Dette siste kommer vel bl.a. av at direktør dr. Foss fikk ordre om å oppgi navn og data på sine siste kull av hensyn til AT. Han ringte da til meg og ba om sin avskjed. Jeg spurte ham hvorfor han ikke heller spurte om styrets formanns mening om disse angiverier og sa ham at jeg var helt enig med ham. I stedet for å ta avskjed ville jeg anbefalle(sic) ham å oversende saken til styret som en ren politisk sak og ikke skolesak, og heller ta seg en rommelig ferie. Til tross for at jeg godt kunne ha skaffet meg navnene meddelte jeg sosialdapartmentet (sic) at kartoteket dessverre var stjålet. Jeg hadde i 4 år et utmerket samarbeid med direktør dr. Foss og hadde høve til å være til rådighet i en snever vending rett som det var.

Min hustru meldte jeg inn i NS da jeg mente at det var riktig av hensyn til min maskering å gjøre dette. Da hun fikk sin medlems bok ble hun imidlertid så rasende at hun straks ville sende den tilbake. Etter anmodning av meg ventet hun imidlertid noen måneder inntil det var lykkedes oss å flytte til Oslo.

Vårt eneste barn Blanche Høst, har aldri vært medlem av noe politisk parti, men jeg tror nok at hun som for sine studiers skyld for det meste bodde i Oslo drev adskillig illegal virksomhet, og det har nok vært nokså meget overnatting på vårt lille gjesteværelse i Torsgt. 4 av unge mennesker som ville holde seg skjult.

Fler av mine gamle venner som f.eks. Byggmester Hård, Victor Bull osv. har kjendt til at jeg var med i partiet vesentlig for å motarbeide den fullstendige feilaktige retning i nasjonal henseende som jo alle nå kjenner.

Jeg har ikke tidligere kunnet gi noen opplysninger eller samarbeid direkte med Hjemmefronten da jeg jo i så fall ville miste den sjansen jeg hadde til å gjøre nytte for meg.

Kilde: Riksarkivet