Familiene Hansen og Karlsen var naboer hadde de en del med hverandre å gjøre. De voksne holdt likevel en viss avstand, fordi fedrene var rykende uenig når det gjaldt politikk: Emil Hansen var aktiv fagforeningsmann og ivrig medlem i Arbeiderpartiet, mens Rolf Karlsen var selvstendig næringsdrivende og med i Nasjonal Samling. Denne politiske uenigheten brydde barna seg lite om. De lekte mye sammen, og til tross for aldersforskjellen på tre år, var forholdet mellom Trond Hansen og Bjørn Karlsen spesielt nært.

Da krigen kom, ble det fullstendig brudd mellom familiene, og barna fikk ikke lenger være sammen. Faren til Trond kom raskt med i motstandsbevegelsen, mens Bjørns far fremstod som en aktiv støttespiller for det nye regimet. Trond syntes dette var sårt, og han savnet den yngre kameraten sin. Det gjorde nok også Bjørn, men som tiåring meldte faren ham inn i Unghirden, og der fikk han raskt nye kamerater. Han var barnslig stolt av uniformen sin, og han satte pris på fellesskapet han følte seg som en del av. Men han betalte også en pris for dette: På skolen ble han frosset ut som eneste NS-barn i klassen, og han gikk alltid alene hjem fra skolen.

En dag fulgte en gjeng fra Tronds klasse etter ham. De ropte skjellsord, og når de nærmet seg hjemmet, begynte noen å hive stein på ham. Trond gikk bak i flokken og likte ikke det han så. Nesten hjemme ble Bjørn truffet av en stein i hodet så han falt overende, og gutteflokken samlet seg truende rundt ham.

Hva ville du gjort hvis du var i Tronds situasjon?