Noen måneder etter hirdoverfallet på OHG markerte kirken motstand mot nazifiseringen av samfunnet gjennom at et brev fra biskopene i Norge ble lest opp i alle landets kirker. Der sto det blant annet:
Hirdens overfall på Oslo Handelsgymnasium den 30. november 1940, hvor også lærere og direktør ble slått ned og sterkt mishandlet, var i seg selv alvorlig nok. Det alarmerende ved begivenheten ble forsterket ved den programparole som samme morgen var gitt i partiets offisielle organ, og hvor det bl.a. het: «Vi slår igjen, så de skal miste både syn og hørsel .... Hirdmenn! Slutt rekkene! Den som slår oss én gang, ham slår vi tifold igjen, det skal være vår parole!"
Hvis et samfunn godkjenner en slik parole og ikke sørger for at orden og rett er forenet, må det synes å ha brutt med vesentlige forutsetninger for et rettssamfunn. Spørsmålet blir så meget alvorligere som det i en rekke tilfeller ikke kunne tales om såkalt provokasjon. Således ved det brutale overfall på studentersamfunnets formann i Trondheim 29. november (innberettet til hr. statsråden av professorrådet ved N. T. H.), videre ved overfallet 11. desember på volontør Stabel, som i mørket ble bortført i bil, kledt naken og pisket av hirden (se bilag), og ved andre innen- og utenbys begivenheter.
Alvoret økes derved at disse tilfeller ikke er blitt opptatt til rettslig behandling og de skyldige straffet. Tvert imot lot ordensmaktens øverste representant den 14. desember utgå dagsordre til politiet om ikke å gripe inn, men «aktivt støtte opp om hirden». Det opprørende i de enkelte voldshandlinger synes derved å bli et prinsippspørsmål for hele samfunnets indre sikkerhet.
