Dette diktet ble skrevet som en reaksjon på de represaliene Josef Terboven innførte etter at allierte kommandosoldater hadde utført sabotasjeaksjoner mot flere lokalsamfunn på Aust-Vågøy i Lofoten i mars 1941. Diktet er et eksempel på kamplyrikk som mante til samhold og innsats mot fienden. Slike dikt ble et viktig virkemiddel i den kampen som mange av dikterne førte mot okkupasjonsmakten.

Striden mellom okkupantene og det store flertallet av befolkningen foregikk altså ikke bare med vold og våpen, men også med tekster og ord.